Et nytt språk for "frelse"? : en analyse av frelsesforståelsen hos fem norske sjelesørgere

Frelse er et stort og sentralt tema, og det gir derfor mulighet for uttallige vinklinger og problemstillinger. Jeg kunne skrevet en ren systematisk-teologisk avhandling om hvordan vi skal forstå frelse eller jeg kunne belyst tema ved å ta for meg frelse i et kirkehistorisk perspektiv. Jeg har valgt en praktisk-teologisk vinkling fordi jeg ønsket å skrive en avhandling som i stor grad var i kontakt med den virkeligheten jeg selv skal ut i som prest. Grunnleggeren av Pastoral Klinisk Utdanning, Anton Boisen, ville at studentene han veiledet skulle lese menneskene de møtte som ”living human documents”. Gjennom å gjøre dette ville de bli utfordret teologisk og Boisen mente dette var et helt nødvendig supplement til bøkene. Mens jeg tok PKU/Student fikk jeg muligheten til å lære av mange slike ”living human documents”, og jeg la samtidig merke til hvordan prester som har jobbet mye med samtale stadig blir utfordret i sin teologi og må tenke videre. Å trekke inn teologisk refleksjon som er gjort i møte med de levende menneskelige dokumentene, ikke bare i møte med skrevne dokumenter og bøker ble viktig for meg. Å bruke presters erfaring ble derfor et sterkt ønske. Et sted der prester virkelig får prøvd ut sin formidling av frelse er i sjelesorgrommet. Ansikt til ansikt med den andre gis det mulighet til dialog. Kroppsspråk og ord gir respons på det som blir sagt og gjort. I samtalen avdekkes raskere det som ikke oppleves som relevant eller meningsfullt. I den sjelesørgeriske samtalen skal menneskets erfaringer tas på alvor. Jeg ønsket å bringe inn prester med god kjennskap til dette rommet. Jeg valgte derfor intervju som metode. Mitt grep på arbeidet med frelse kan derfor uttrykkes i denne problemstillingen: Hvordan blir frelse forstått hos sjelesørgere i dag? Og hvordan møter de denne tematikken i sjelesørgerisk praksis